Varoddbrua 60 år – bompengefinansiert og utskjelt av bilturister

Varoddbrua

Varoddbrua i 1961

Den 20. oktober for 60 år siden åpnet kronprins Olav Nord-Europas største hengebro. Med krav om bompenger for kjøretøy, folk og firbeinte, gikk nedbetalingen av brolånet som en drøm for investorene. For svensker og bergensere derimot, var kravet på 2,50 kroner mer som et mareritt.

I juli 1957 kom det noen ferierende svensker til bommen på Varoddbrua. Der var også en utsendt fra Fædrelandsvennen. Svenskene bante så det lyste over at de måtte punge ut med 2,50 kroner for å ha kjørt over brua. Slik var de ikke vant med i Sverige. De hadde aldri tenkt seg at Norge var så lusefattig at myndighetene kom seg til å ta så blodige bompenger. Vaktfolkene skal ha tatt det hele med godt humør. De var blitt vant med storsnutete svenske bilister. Fædrelandsvennen mente at når svenskene hadde råd til å kjøre rundt i så flotte biler, så var det rart at det skulle være nødvendig å overøse vaktfolkene med en mengde eder og forbannelser for de stakkars bompengene.

1-forslag-til-maanedskort

Forslag til billett, hentet fra arkivet til Statens vegvesen i Vest-Agder

Prutet
En bergenser fant det også for godt å klage på prisen, og prøvde å prute. Visst hadde det kostet å bygge brua, men det måtte da klare seg med halvparten. En bilist fra Drammen ville heller ha kjørt den gamle veien for å slippe bompengene, og mange var visst enig med ham. Tenke seg til at de skulle bli lokket over brua på grunn av manglende merking av veien. Bompengene var et kraftig hugg i feriebudsjettet.Billettene-fra-fevennen-20-oktober-1956

Bilistene hadde for øvrig et poeng. I følge SSBs konsumprisindeks tilsvarer 2,50 kr i 1956 33,29 kroner i 2015. Den prisen hadde nok mange reagert på i dag.

Men stort sett var bilistene hyggelige, i følge vaktmannskapene. De bestod for øvrig i stor grad av det tidligere ferjemannskapet fra ferjen Vige – Torsvik.

Trafikantene betalte 3.5 millioner av Varoddbrua
Det er liten tvil om at bomordningen var lønnsom. Fra åpningen 20. oktober 1956 til mandag 22. oktober var det gratis å passere broa, og det gjorde folk til gangs.Innkomne-bropenger-1956-57 Da kronprins Olav åpnet det imponerende bruanlegget, var 3000 mennesker til stedet. Folk fra fjern og nær strømmet til hele helgen. Og trafikken fortsatte, til tross for pengekravet. Det første året kom det inn 480 000 kroner. Dette økte hvert år fram til siste året med brupenger, da det kom inn 1.260 000 kroner. Nettoresultatet etter utgifter og utbedring av vei vest for brua var på 3.5 millioner kroner, betalt av trafikantene. Resten av kostnadene på rundt 8 millioner ble betalt av staten og distriktene.

Enkelttakster for lastebiler og turbusser var hele tiden på 3 kroner, for personbiler 2.50. Endelig-forslag-til-bompengerI årenes løp skjedde det derimot store reduksjoner på månedskort og klippekort, takket være de store inntektene bompengene ga. Syklistene slapp bompenger fra nyttår 1958.

Slutt for bommen
Den 1. oktober 1962 ble det gratis å passere brua. Det som man i finansieringsplanene tenkte ville ta 10-20 år, ja kanskje til og med en mannsalder, var over på seks år.

Hendelsen ble høytidelig markert. Ironisk nok stod folk i kø for å bli den siste som fikk betale «blodprisen». Det ble en lyngdøl som fikk æren av å betale 2,50 kroner. Som takk fikk han en blomsterbukett av avdelingssjef i veivesenet, Kvarstein, som holdt takketale til bilistene som hadde betalt millionbeløpet. Vaktmannskapets representant, Edvard Torsvik, leverte blomsterbukett til første bil som ikke behøvde å betale.

Brosnakk fra 1935
Historien før Varoddbrua i det hele tatt ble en realitet er lang. De tidligere ordførerne Toralf Torsvik og Albert Kvåse snakket om bru allerede i 1935. Men den gang ble de ledd av. Våren 1936 ble det vedtatt at Sørlandets flyplass skulle bygges på Kongsgårdsletta. Sprengingen startet, samtidig som det ble arbeidet mot det to millioner dyrere alternativet Kjevik. I august samme år stemte bystyret for Kjevik. En forutsetning for dette var at det skulle etableres veg- og broforbindelse mellom Kristiansand og Kjevik over Justnes.Fra-fedrelandsvennen-august-1956

Distriktets myndigheter ble straks klar over at Justnesprosjektet var omtrent verdiløst kommunikasjonsmessig, og fylkesutvalget med vegvesenet opprettet en veg- og brokomite høsten 1936.

Vedtar Varoddbrua
I 1937 besluttet fylkestinget å gå for anlegget Vollevann- Varodden – Torsvik – Kjevik. Samme året tok bystyret i Kristiansand den endelige beslutning om at flyplassen skulle flyttes fra Kongsgård til Kjevik. Forutsetningen var at arbeidet om en tilfredsstillende adkomstvei måtte starte så raskt som mulig. Det ble nedsatt en brukomité som skulle jobbe videre med planene.

Problemet med denne løsningen var at broa ville være til sjenanse for flytrafikken inn mot Kjevik. Etter flere utredninger kom forsvarsdepartementet til at de ikke ville stå i veien for at saken ble løst med den beste kommunikasjonsmessige hensikt. Finansieringsplanene viste at broa i vesentlig grad skulle nedbetales ved brupenger.

Betongbru
I 1939/40 var det også snakk om å lage en betongbru i stedet for hengebru, da dette skulle være et billigere alternativ ettersom man kunne anskaffe materialet i Norge.

Krigen utsatte arbeidet, og i 1946 ble en ny brukomité dannet. I 1949 kom fylkestingsvedtaket om bygging av broen. Prisen var nå beregnet til rundt 3 millioner kroner. Byggingen av broa ville ikke starte før hele finansieringsplanen var i orden. I 1946 søkte man Kristiansand kommune om bidrag på 1 million kroner. I 1948 uttalte ordfører Grønningsæter at prisen var for stiv og at man måte kunne skaffe mer midler ved brupenger.Fevennen-februar-1956

I 1948 startet 25 arbeidsledige venndøler på veien Vollevann- Varodden. Samtidig økte prisen på bruanlegget for hvert å som gikk, uten at finansieringen kom i orden. På denne tiden ble bruhøyden et hett tema. Marinen forlangte 46 meters seilingshøyde, mot planlagt 30 meter.

Arbeidet starter
I 1951 ble planene for Varoddbrua beskrevet i avisene. Den ville bli en av de største hengebruer i Europa, den dyreste bru bygd i Norge, med en pris på nær 6 millioner kroner. Brua ble konstruert på veidirektoratets veikontor. I 1952 kom arbeidet med brua endelig i gang.

I 1954 jobbet 50 mann daglig for å gjøre brua en realitet. Det ble jobbet i stort tempo, men jernkonstruksjonene var forsinket. Planene var at den skulle stå ferdig ved årsskiftet 1955/56.

I 1955 ble det også et tema hva Varoddbrua skulle hete. Flere mente at brua burde hete Kvåses Minne, etter Albert Kvåse. Han ble omtalt som bruas far, og var sentral i planleggingen av broa.

Nærmer seg åpning
19. oktober 1956 skrev ansvarlig redaktør i Fædrelandsvennen, Johannes Seland: Varoddbrua er noe mer enn et håndslag over fjorden. Varoddbrua-oversikt-skisse, veivesenetDen er noe mer enn et eventyr diktet i stål og betong. Den er en levende organisme. I dag hyller vi brua – som begrep, som funksjon, som realitet.

20. oktober 1956 åpnet det som var en stor attraksjon i mange år. Nord – Europas største hengebru. Om et par år skrives siste kapittel i historien om den gamle Varoddbrua, som en gang ble omtalt som Europas flotteste og største bru. Elegant og smekker som den var.