En historie fra fattigvesenet på Sørlandet

I oktober 1861 måtte Johanne Marie Jacobsdatter gå den tunge veien til Mandal fattigvesen og be om hjelp. Johanne Marie bodde da hos sin far i Kleven i Mandal sammen med sine to barn. Hun var syk, og faren hadde ingen mulighet til å forsørge datteren og barnebarna. En rekke uheldige omstendigheter hadde ført til at Johanne Maries tilværelse ble så vanskelig som den ble, og i arkivene til fattigvesenet kan vi finne mye informasjon om Johanne Maries liv.

Gravid
Johanne Marie Jacobsdatter ble født i Mandal i 1836 som datter av en los i Kleven. Etter konfirmasjonen dro hun til Kristiansand og arbeidet som tjenestejente i flere år. Der traff hun soldaten Tønnes Sørensen fra Vennesla og ble etter kort tid gravid. I november 1859 fødte hun en datter som fikk navnet Line Gunville.

Tønnes og Johanne Marie var ikke gift, og datteren var dermed det man den gang ble kalte et uekte barn. I juni 1860 giftet Tønnes og Johanne Marie seg i Kristiansand domkirke, men ekteskapet med Tønnes skulle bli vanskelig for Johanne Marie. Hun ble gravid på nytt, og i desember 1860 flyttet hele familien til Kleven. Tønnes forlot imidlertid sin kone før hun nedkom med barnet i januar 1861. Johanne Marie kom da i en svært vanskelig situasjon, og i fattigvesenets arkiv kan vi lese at Tønnes med fast underholdning for henne «intet skal have bidraget».

Barnet døde
Det nyfødte barnet døde bare åtte uker etter at det var født, og Johanne Marie måtte nå prøve å forsørge seg selv og sin to år gamle datter. I september 1861 dro hun igjen til Kristiansand for å ta tjeneste, men etter få uker måtte hun returnere til familien i Kleven på grunn av sykdom.

Der fikk hun etter hvert jobb som tjenestejente, men årslønnen var bare ti speciedaler, og i fattigvesenets arkiv kan vi lese at hun ikke kunne «klæde Sig Selv og ganske forsørge sit Børn». Eneste utvei var da å be fattigvesenet om hjelp. Fattigvesenet vedtar også etter kort tid å støtte Johanne Marie med åtte speciedaler årlig til «Barnets Underholdning». Pengene ble utbetalt av Mandal fattigvesen mot refusjon til Kristiansand fattigvesen en gang i året.

Johanne Marie skrev også brev til amtet der hun ba om at mannen måtte betale bidrag til henne og barnet. Men hennes mann Tønnes Sørensen hadde stukket av til Grimstad-traktene der han ble arrestert for tyveri og dømt til to måneders straffarbeid på Kristiansand tukthus. Han hadde dermed ikke mulighet til å betale bidrag til Johanne Marie. Tønnes ble løslatt i september 1862, men viste ingen vilje til å ta økonomisk ansvar for Johanne Marie og deres felles datter. Han arbeidet i Kristiansand mens kona og datteren var i Kleven.

Gravid igjen
Johanne Marie skulle imidlertid havne i flere uheldige omstendigheter. Mens hun bodde i Kleven, ble hun gravid med en polsk blikkenslagersvenn som het Fredrick Dietrick. Det finnes ikke så mange opplys-ninger om denne blikkenslagersvennen i arkivene, men i et skriv fra fattigvesenet kan vi lese at han var i Mandal en kort periode men at han formentlig allerede «havde forlat Stedet før Barnets Fødsel». Barnet, en sønn, ble født i 1865, og folketellingen fra dette året viser at Fredrick Dietrick da allerede hadde dratt til Kristiansand for å arbeide som blikkenslager. Å føde et barn med en annen mann mens man fortsatt var gift ble sett på som en stor skam på 1800-tallet, og vi må anta at Johanne Marie nå hadde det svært vanskelig ikke bare økonomisk. Hun fikk ikke støtte av sin mann Tønnes og heller ikke fra faren til det andre barnet. Hjelpen hun fikk fra fattigvesenet var helt nødvendig for å klare å fø seg selv og oppfostre sine to barn.

Ektemannen Tønnes Sørensen på sin side ble i 1867 på nytt arrestert, denne gang i Kristiansand for grovt og simpelt tyveri. Han ble dømt til hele seks års straffarbeid. De fleste årene satt han i Kristiansand tukthus, men han ble også sendt til botsfengselet i Christiania for en periode. Da han slapp ut i 1873 dro han til sjøs som matros. Han betalte fortsatt ikke bidrag til sin familie.

Litt bedre
For Johanne Marie ble tilværelsen etter hvert noe bedre. I 1868 hadde hun skaffet seg jobb på et hotell i Mandal der hun tjente tjue speciedaler i året. Hun fikk fortsatt støtte fra Mandal fattigvesen, men dette var ikke tilstrekkelig. De var blant annet «ikke noget igjen til Klæder til Børnerne» og hun fikk derfor ytterligere fire speciedaler i støtte fra fattigvesenet.

I 1874 ble datteren Line Gunville konfirmert, og deler av den økonomiske støtten til familien opphørte. Sønnen hun fikk med den polske blikkenslageren ble konfirmert i 1879. Johanne Marie levde resten av sine dager i Mandal. Hun ble over 70 år gammel og livnærte seg med forskjellig arbeid.

Stor fattigdom
Historien om Johanne Marie Jacobsdatters vanskelige kår er ingen uvanlig historie fra 1800-tallets Norge. Den gang fantes ikke alle de velferdsordninger vi har i dag. Hadde Johanne Marie levd på vår tid, ville hun blant annet mottatt barnetrygd for sine barn, sykepenger da hun ble syk og midler fra det offentlige da mannen forlot henne og ikke betalte bidrag. Det var helt annerledes for over hundre år siden. Personer som ikke klarte seg selv måtte i mange tilfeller støtte seg på hjelp fra fattigvesenet.

Hjelpen kunne komme i form av ulike ordninger. Det mest vanlige var støtte i form av penger eller naturalier som mat, klær og sko. Det var også vanlig at folk som ikke klarte seg selv ble satt bort til privatpersoner eller plassert i institusjoner. Dette kunne gjelde for eksempel eldre og uføre eller foreldreløse barn. Omfanget av personer som trengte hjelp var stort og utgiftene til fattigvesenet var en av de største postene på kommunenes budsjetter.

Bildetekst: I 1881 etablerte indremisjonen et barnehjem på Grim. Barnehjemmet ble kalt Waisenhuset og lå på Bakkegård ved Møllevannet. Fattigvesenet og senere vergerådet utplasserte et stort antall barn som levde under vanskelige kår på Waisenhuset. Bygningen kunne på det meste ta i mot 50 gutter. I 1915 flyttet barnehjemmet til Jegersberg og Waisenhuset ble solgt til kommunen. Bygningen ble da tatt i bruk som husrom for husville. Waisenhuset ble revet i 1932 i forbindelse med bygging av Sørlandsbanen. FOTO: IKAVA, KRISTIANSAND KOMMUNES ARKIV

Bildetekst: Statistikk fra Kristiansand fattigvesen 1859. Hele 1266 personer fikk understøttelse av fattigvesenet dette året. De aller fleste ble understøttet i egen bopel, dvs. at de fikk hjelp i form av penger eller natu-ralier som mat, klær og sko.

Bildetekst: Foto fra Kleven rundt 1910. Johanne Marie Jacobs-datter bodde i Kleven 46, huset oppe til høyre i bildet. Etter at barna flyttet ut ble Johanne Maries økonomiske stilling bedre og i 1891 overtok hun huset av foreldrene sammen med sin søster Petrine.

FOTO: MANDAL BIBLIOTEK/DBVA.NO

Mange i Kristiansand måtte ha hjelp
I Kristiansand var fattigdommen et stort problem. Befolkningen økte utover på 1800-tallet og mange personer hadde vanskeligheter med å klare seg selv.

Tigging, eller det som den gang ble kalt betleri, var til tider omfattende, og fattigskatten var høy og en byrde for byens befolkning. Antallet fattige som behøvde hjelp svingte med konjunkturene. I dårlige tider kunne over 10 prosent av byens befolkning få støtte av fattigvesenet på en eller annen måte. I 1831 fikk over 700 personer underholdningsbidrag fra Kristiansand fattigvesen. Det var omtrent åtte prosent av innbyggerne. I 1859 mottok hele 1200 personer hjelp fra fattigvesenet.

Dette var et svært høyt tall i en by som den gang hadde omtrent 10.000 innbyggere. Kristiansand fattigvesen ble i løpet av 1800-tallet utviklet til et stort apparat. Fattigstellet på 1700-tallet stort sett var basert fra gaver fra frivillige, men på 1800-tallet ble oppgavene overtatt av kommunen og profesjonalisert. Kristiansand fattigvesen etter hvert inndelt i ti distrikter, og fattigvesenet var også sentral i oppbyggingen og driften av mange av byens institusjoner som fattighus, sykehus, barnehjem og arbeids- og oppdragelsesanstalter.

Fattigvesenet beholdt mange av sine oppgaver også utover på 1900-tallet. I 1948 endret det navn til forsorgsvesenet før det på 1960-tallet gikk under den mer kjente betegnelsen sosialstyre eller sosialkontor. I dag er det Nav som har ansvaret for de fleste oppgavene som tidligere lå under fattigvesenet.